HUN GÅR

Ukategorisert

Salama Tompoko

 

På Madagaskar jobber jeg og Rebekka på forskjellige sentre, et av disse sentrene tar inn barn under 18, fordi det ikke er trykt for dem å bo hjemme. Jeg skal fortelle en historie som skjedde på det ene senteret.

 

Kanto er en liten jente som er full av glede og latter, en nydelig jente rett i gjennom. Hun har en og en halv arm, og kan ikke gå. Når jeg og Rebekka for første gangen var på dette senteret, så vi at Kanto ikke gikk men de andre barna, men satt på rumpen og dyttet seg fram med beina. Jeg spurte en av de som jobbet der om hvorfor Kanto ikke gikk. Hun sa at Kanto manglet noe i beina, men hun visste ikke helt hva Kanto manglet. Så jeg og Rebekka bestemte oss for å prøve å gå med henne. Fordi beina hennes ikke hadde noen tydelige skader, og alt man så var at hun ikke hadde like masse leggmuskler i beina, som de andre barna.

 

Så vi holdt henne under det hun hadde av armer og begynte å gå forsiktig mens vi holdt henne oppe, og hun gikk. Ikke perfekt og vi måtte holde henne, men hun gikk. De neste gangene vi var der gikk jeg og Rebekka med Kanto så mye som hun orket, og litt til. I januar kunne jeg og Rebekka stå to meter fra hverandre, og Kanto kunne gå helt fint mellom oss uten å støtte seg.

 

I Februar hadde ikke vi vært på senteret på to uker, og jeg hadde tenkt mye på hvor mye livet til Kanto ville bli forandret hvis hun kunne gå. Og at vi måtte si tydelig i fra til alle de som jobbet der at de måtte øve masse med henne etter at vi dro hjem til Norge. Jeg og Rebekka hadde kommet til senteret og lekte med barna når vi så at Kanto ble satt ned av en voksen som hadde løftet henne opp trappen etter barnehagen.

 

Så gikk Kanto helt aleine, rundt i rommet, hun satte seg ned og kom seg selv opp helt uten hjelp. Hun gikk etter de andre barna, og hun smilte fra øre til øre. Jeg smilte også fra øre til øre, og snudde meg mot en av de som jobber der, og sa på gassisk «Kanto går veldig bra!». Hun nikket og smilte tilbake til meg. Jeg og Rebekka så på hverandre og smilte å snakke om hvor flink hun var blitt.

Dette kommer til å være et av de øyeblikkene og aldri kommer til å glemme, og jeg har aldri vært så stolt over noen som jeg var over Kanto i det øyeblikket. Kanto er en liten jente som ikke har hatt en enkelt barndom, og alt jeg kunne tenke på etter at jeg hadde møtt henne var at hun fortjener å kunne gå. Siden Kanto når er en liten jente kan voksne bære henne hvor hun skal, men når hun er 35 år og må kjøpe middag på markedet, ville detter være veldig mye vanskeligere. Dette var alt jeg greide å tenke på, når jeg så denne vakkre jenta.

 

Men hva ville Kanto gjort hvis hun ikke hadde vært på dette senteret, hadde hun vært den smilende jenta som vi kjenner? Hvor mange andre er det som Kanto, som fortsatt bor i et hjem som ikke er trygt, hvordan ser livene deres ut som 5 år? Kanto har en vilje styrke jeg ønsker å oppnå. Jeg så hvor hardt hun jobbet når vi gikk med henne. Hun ville stå alene, hun ville reise alene, og hun fikk det til.

 

Vennlig Hilsen Solveig, fra Madagaskar

 

IMG_20190116_132229_146

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s