«Gå ut i Jesu navn!»

Ukategorisert

Salama Tompoko Ianareo!

 

Jeg bor på Madagaskar, og på søndager går jeg og Rebekka i kirken. På Madagaskar har de fleste kirkene som jeg har forstått det, nattverd 1. og 3. søndag i måneden, og så har de åndeutdrivelse 2. og 4. søndag i måneden. På søndagen når åndeutdrivelse skjer i kirken, har de første gudstjeneste som vanlig, og så etter kollekt begynner åndeutdrivelse. Rett etter kollekten er det noen som går ut av kirken, fordi de ikke ønsker og være en del av åndeutdrivelsen. Jeg og Rebekka hadde ikke vært med på åndeutdrivelsedelen av søndagen før, men en søndag ble vi spurt om å være med i en veldig stor kirke, og oppleve åndeutdrivelse. Så den søndagen dro vi ned til kriken med den gassiske familien som spurte om vi ville være med.

 

Da vi kom til kirken satte vi oss på første benk, fordi far i familien er pastor. Etter gudstjenesten steg det inn menn og damer kledd i hvit, og jeg trodde først de var nonner og munker, men de var hyrder. De stilte seg på begge sidene av benkene, helt bak i rommet og helt fremst. De la tre store tepper helt fremst i kirka og noen folk reiste seg fra benkeplassene sine og satte seg på teppene. Disse var mennesker som bor med hyrdene og som hadde problemer med blant annet rusmisbruk, eller onde ånder. Hyrdene snakket om talen, og rett etter de hadde lukket biblene begynte de å rope. De ropte «gå ut i Jesu navn!» og viftet armene fram og tilbake, mot de menneskene som satt på teppene. Etter dette gikk de rundt i kirken og fortsatte armbevegelsene. Jeg trodde i noen sekunder at de skulle komme opp til meg og vifte bevisst mot meg, men det gjorde de ikke. Dette var jeg litt lettet for, fordi jeg synes at det var litt ubehagelig, i og med at vi satt helt fremst og så alt på nært hold. Etter de var ferdig å kaste ut onde ånder, stilte alle hyrdene seg helt fremst i kirken og var tilgjengelig for å be for menneskene som satt på teppene, og resten av menigheten som ønsket dette. Etter forbønnen var alt ferdig og vi dro hjem.

 

Jeg har aldri sett noe som dette før, og jeg synes det var veldig interresant å se på, og jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg vet ikke om jeg vil gjøre dette igjen, men om jeg gjør det blir det ikke fra første rad. Dette er noe som jeg ikke har sett i Norge, og kanskje det er derfor jeg synes at var litt ubehagelig. Jeg synes fortsatt at det er bra at de har disse stedene hvor mennesker kan gå å få hjelp. Noe annet som jeg synes var veldig bra, var at hyrdene som kaster ut onde ånder også bor med dem, og tar vare på dem. Hyrdene går på en «hyrdeskole» i tre år, før de er aktiv i kirken. Men personlig vet jeg for lite om hyrdebevegelsen for å ta et tydelig standpunkt når det gjelder dette. Jeg har også snakket med noen som ikke støtter åndeutdrivelsen i kirken, men mener at hyrdene hjelper menneskene.

 

Hilsen Solveig, på Madagaskar

 

Advertisements

What is poverty?

Ukategorisert

53092862_2192766764308871_7779999572104839168_n

 

Salama daholo!

 

Poverty can mean a lot of things. I have now spent 4 months in a country that is on the top of the lists when it comes to materialistic poverty in the world. But the people in this country are spiritually and emotionally rich in my opinion. So what does it really mean to be poor?

 

In general my experience from this people is that it’s more important with a big heart than a big house. It’s more important to show love than expensive accessories. It’s more important to eat Gods word then three meals a day. Even though some not always have a choice when it comes to clean clothes and food, they are still generous with what they have. A helping hand or some heart touching words are never hard to find.

 

When we take the bus to work or walk in the streets here in Antananarivo, a child often comes up and asks for food money. How do you turn down a child that apparently is starving. How do you turn down an elderly that clearly don’t have a shower or the possibility to wash their clothes. We were told to not give money to beggars because then they will just keep begging, and some don’t want to get a job since they get money on the street.

 

My thoughts about poverty have changed the last months. I went through a period of culture shock when the materialistic poverty in this country hit me. It hit me when I realized that economical safety is something unknown for the majority of the malagasy population. I am used to the safety we get in Norway where you always can take a loan, or get support from NAV if something happens. But here there is nothing called economical support. If something happens you have to deal with it, with the sources you have. Your children has to go out of school and work, or you have to sell the house and live in a hut. So lately I have had more sympathy for the children and families living on the street. Now I give money to people singing or playing instruments for money, and I’m trying to smile and say hello even though that makes it even harder to walk away.

 

Tahin’ Andriamanitra

 

Fihetsik’i Rebekka

DSC00489

 

 

 

HUN GÅR

Ukategorisert

Salama Tompoko

 

På Madagaskar jobber jeg og Rebekka på forskjellige sentre, et av disse sentrene tar inn barn under 18, fordi det ikke er trykt for dem å bo hjemme. Jeg skal fortelle en historie som skjedde på det ene senteret.

 

Kanto er en liten jente som er full av glede og latter, en nydelig jente rett i gjennom. Hun har en og en halv arm, og kan ikke gå. Når jeg og Rebekka for første gangen var på dette senteret, så vi at Kanto ikke gikk men de andre barna, men satt på rumpen og dyttet seg fram med beina. Jeg spurte en av de som jobbet der om hvorfor Kanto ikke gikk. Hun sa at Kanto manglet noe i beina, men hun visste ikke helt hva Kanto manglet. Så jeg og Rebekka bestemte oss for å prøve å gå med henne. Fordi beina hennes ikke hadde noen tydelige skader, og alt man så var at hun ikke hadde like masse leggmuskler i beina, som de andre barna.

 

Så vi holdt henne under det hun hadde av armer og begynte å gå forsiktig mens vi holdt henne oppe, og hun gikk. Ikke perfekt og vi måtte holde henne, men hun gikk. De neste gangene vi var der gikk jeg og Rebekka med Kanto så mye som hun orket, og litt til. I januar kunne jeg og Rebekka stå to meter fra hverandre, og Kanto kunne gå helt fint mellom oss uten å støtte seg.

 

I Februar hadde ikke vi vært på senteret på to uker, og jeg hadde tenkt mye på hvor mye livet til Kanto ville bli forandret hvis hun kunne gå. Og at vi måtte si tydelig i fra til alle de som jobbet der at de måtte øve masse med henne etter at vi dro hjem til Norge. Jeg og Rebekka hadde kommet til senteret og lekte med barna når vi så at Kanto ble satt ned av en voksen som hadde løftet henne opp trappen etter barnehagen.

 

Så gikk Kanto helt aleine, rundt i rommet, hun satte seg ned og kom seg selv opp helt uten hjelp. Hun gikk etter de andre barna, og hun smilte fra øre til øre. Jeg smilte også fra øre til øre, og snudde meg mot en av de som jobber der, og sa på gassisk «Kanto går veldig bra!». Hun nikket og smilte tilbake til meg. Jeg og Rebekka så på hverandre og smilte å snakke om hvor flink hun var blitt.

Dette kommer til å være et av de øyeblikkene og aldri kommer til å glemme, og jeg har aldri vært så stolt over noen som jeg var over Kanto i det øyeblikket. Kanto er en liten jente som ikke har hatt en enkelt barndom, og alt jeg kunne tenke på etter at jeg hadde møtt henne var at hun fortjener å kunne gå. Siden Kanto når er en liten jente kan voksne bære henne hvor hun skal, men når hun er 35 år og må kjøpe middag på markedet, ville detter være veldig mye vanskeligere. Dette var alt jeg greide å tenke på, når jeg så denne vakkre jenta.

 

Men hva ville Kanto gjort hvis hun ikke hadde vært på dette senteret, hadde hun vært den smilende jenta som vi kjenner? Hvor mange andre er det som Kanto, som fortsatt bor i et hjem som ikke er trygt, hvordan ser livene deres ut som 5 år? Kanto har en vilje styrke jeg ønsker å oppnå. Jeg så hvor hardt hun jobbet når vi gikk med henne. Hun ville stå alene, hun ville reise alene, og hun fikk det til.

 

Vennlig Hilsen Solveig, fra Madagaskar

 

IMG_20190116_132229_146

Vi er alle skapt i Guds bilde

Ukategorisert

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem 1 mos 1.27


 

Salama tompoko

Hvorfor ser vi så annerledes på de som er fra andre land? Og hvorfor ser de så annerledes på oss?

Når vi går rundt i gatene på Madagaskar blir vi midtpunktet med en gang. Det er lange blikk, mange kommentarer, plystring og andre lyder bare på vei til markedet. Når vi går på markedet for å kjøpe mat eller andre ting setter de alltid opp prisen til «hviting-priser», eller «vasa-pris», og vi må jobbe hardt for å få prisene ned til akseptabel pris. Et annet eksempel er at alle snakker fransk til oss med en gang. Siden Madagaskar var fransk koloni tror en stor del av befolkningen at alle hvite er franske. Ofte gir de ikke opp på å snakke fransk til oss heller.

Noen ganger her i Madagaskar føles det som om gasserne er nedverdig mot seg selv ved å sette oss høyere enn seg selv. På butikken f.eks. trenger ikke vi å legge fra oss sekkene på et låst rom, og vi får gå fremst i køen i bankene, og noen ganger vi blir sett på som ”trygge”/pålitelige av enkelte gassere. Og alt dette bare på grunn av en etnisk opprinnelse, og hudfarge.

Når vi går rundt på Madagaskar tenker vi at alle hvite er ”trygge”, vi kan stoppe og snakke med alle med samme hudfarge og tenke at de automatisk er ”tryggere” enn de andre rundt oss. Når vi ser gassere med skitne klær på gaten tenker vi at de er fattige og vi syntes synd på dem, men når vi ser hvite teker vi med en gang at de har mye penger og enten er turstier, eller lever i overflod.

Allerede i første mosebok står det at mennesket er skapt i Guds bilde. Og det betyr alle mennesker, for alle stammer fra Adam og Eva. Dette tror jeg kristne over hele verden er enige i; at vi er skapt og elsket av Gud. Hvorfor skal vi da se så ulikt på hverandre?

Tendenser som dette som jeg har sett her på Madagaskar tror jeg også finnes i Norge. Det er kanskje ikke så tydelig som det er her, men om du er oppmerksom tror jeg du kjenner det inni deg selv og kan se det på andre.

Franskmennene har gitt et sterkt inntrykk på det gassiske folk og landet, som fremdeles preger dem.

Franskmennene sa at gassere ikke var verdt noe, og mange gassere tenker fremdeles sånn. Derfor tenker mange nedverdigende på seg selv. Og kan derfor når de møter hvite, tenke de at vi er som franskmennene under kolonitiden.

Tahi´n Andriamanitra

Fiarahabana, Rebekka

 

DSC00448

 


 

(Dette blogginnlegget er et produkt fra en samtale mellom meg og en tidligere gassisk hald-student, og er derfor ikke harde fakta men tanker og synsinger)

Prostituerte i gatene i Antanarivo

Madagascar

DSC00409

Salama tompoko,

 

Søndag 2.12.18 kjørte vi fra en konsert i Antanarivo etter at det var blitt mørkt. På veien gjennom byen spurte Diamondra, den herlige damen som tok oss med på konsert, om vi kjente til de jentene som sto og hang på et fortau langs veien. Vi sa nei, og da forklarte hun at de sto der for å selge kroppen sin. Hun sa også at mange ikke en gang var fylt 18 år.

 

Dette fikk meg til å tenke. Hvordan kan man gjøre noe for å hjelpe de prostituerte? Det gir jo mening at de gjør det, de tjener ”lett tjente” penger. Mange i dette landet har nesten ingenting å leve av, så hvorfor ikke prøve ut de alternativene som finnes i denne verden? Eller hvorfor ikke tvinge din datter eller noen andre til å gjøre det så du tjener litt ”lett tjente” penger?

 

Hva med å gi dem tepper, eller mat  og drikke der de står i kulden? For å gjøre livene til disse jentene bedre må vi begynne et helt annet sted. Hvis en får ”goder” av å selge kroppen sin kommer fler til å gjøre det. Vi må begynne med å gi folk jobb, sånn at de kan tjene penger på en annen måte. Alt handler om å tjene penger.

 

Hvis far i huset, eller et annet familie medlem har jobb der familien får en regelmessig inntekt, samme hvor stor vil ikke jenta på 15 føle hun må ut på gaten i mørket for å hjelpe familien økonomisk. Far i huset vil heller ikke tvinge jenta på 21 å selge kroppen sin for å få mat for bordet for familien.

 

Så hva kan vi som ungdommer i denne verden gjøre for å hjelpe andre ungdommer som gjør det de kan for å hjelpe sine nærmeste?

 

Tahin’ Andriamanitra

 

Fiarahabana, Rebekka

 

DSC00300

Language Course

Ukategorisert

Salama Tompoko,

When we first got to Madagascar we were told that we were going to have a language course, during the first 3 weeks of our stay here. After 2 days in Tana (Antanarivo) we went to Antsirabe, after 3 days of getting to know the town, we had our first Malagasy class. I had brought a new notebook, and I was ready to call my mom, and tell her that I was the best in the class.

 

The first class went so well, I felt like I was getting an A, and was ready to conquer Madagascar (we learned how to say “my name is”). In the next class, we had a new teacher because we were not getting our real teacher before the 3rd day of class, and it went pretty well. The 3rd class didn’t go as well, I didn’t feel like I understood what the teacher was really talking about. But I was still on the high from the day before, I was still ready to conquer Madagascar.

 

I was so ready to learn a new language and I was so excited, but I felt myself getting less and less excited for the classes as the days went on. I felt like everyone else was getting it, and I was the only one how had problems. But in reality was everyone struggling in their on way, because everyone has their own problems with learning a new language.

 

But in every class there was always something that I understood, it was not a lot, but for example I could answer a question the teacher asked, or when she wrote something on the board, I understood a word or two. I also felt like I understood more and more everyday, of course there where days where I felt like I didn’t understand anything, but when I looked back, I felt like I understand more and more everyday.

 

We are now done with language course, and I still have a long way to go with Malagasy. Something that I learned is that you should sett small goals, and not have the expectation that you will understand everything after a week, or even a month. But you just need to practice everyday and try your best.

 

Sincerely Solveig

48359263_739661903075317_1596320755581190144_n

My first impression of Madagascar

Madagascar

IMG_4732

Salama tompoko,

on the plane on our way to Madagascar, I sat and thought about what I just had experienced and everything we had learned at Hald Internasjonale Senter. The teachers had equipped and shaped us as best as they could to make us ready for the experiences we were on our way to have. I was happy that we finally where on our way, but terrified of what was in front of us. I was happy for the girls I had with me, and at the same time terrified that it wouldn’t work out. I was excited to see the country’s nature, culture and food, but at the same time anxious for the sick days in bed. This was some of my expectations and fears I thought about in my 24-hour travel from Bergen, Norway to Antanarivo, Madagascar.

 

We landed in Tana (Antanarivo) 4. October. The first thing we met was a loaded bus form the plane to the airport building, where we were “scanned” for fever on our way into the security- and visa-check. The airport was small and full of people. I expected the security check to be as strict as in the united states, but it was the total opposite. After a good while in queue we got through with all our luggage. We met our contact person, Miranto, in the heat outside the airport.  Miranto has been our absolute safety since the second we met her.

 

We walked around in Tana with Miranto to fix papers and Malagasy-phones. The streets in Tana is something very different from the streets at home. There is people, children, babies, cows, dogs, chicken, and trash everywhere. People dry their clothes on every open spot, and the sidewalk and highways are the same thing. There is nothing called traffic rules or trespassing. It looked like every family had their own small business of selling something. And when we walked in the streets we could feel all the heads turn and eyes stick to our pale skin and expensive pockets (it did not help that I was at least 20 cm taller than every person who passed me). People were walking everywhere to do their daily routines either with their animals in leash, with baskets on their heads, a baby tied on their back, or running with their pousse-pousse. The streets of Antanarivo were alive to say the least.

 

We arrived Antsirabe the 6th, barely, the car ride felt more like a roller coaster. Here in Antsirabe we live in an international center where we get language course for the next 3 weeks. The center has previously been a Norwegian school for Norwegian missionary children. Many of the workers here know some words in Norwegian and get so excited when we practice our Malagasy. The center feels safe compared to the busy streets both here in Antsirabe and in Tana.

 

IMG_4701 (1)

After we arrived Antsirabe we have gotten to know some of the Norwegian missionaries in Madagascar, we have also tried the market and got to know the hard way that it is important to know Malagasy. We have also experienced over and over again that everyone think we are French. And how hard it is to tell someone we know more Malagasy than French. I now know that bonjour means “Hello” and not “Man”, after a little weird scenario. And on our first trip to a restaurant in Antsirabe we learned that “big soda” really means “BIG soda”.

 

 

 

For the next 6 months I expect many more misunderstandings. I expect to learn more Malagasy so that I can get mango for the right price. I expect to meet more people and get to know the culture better. I expect to meet difficulties in my faith when I see how little some people have, and I expect to strengthen my faith when I see how much people trust God in their daily issues.

 

Mandra-pihaona

Fiarahabana, Rebekka

 

43443910_1855411951163335_8507359404738215936_n

Me and Solveig in Lovasoa, the place we live here in Antsirabe

 

LagreLagre

LagreLagre